Jeg bor i Kairo i Egypt, og følger med på hva som skjer her i regionen mer enn de fleste. Med tilgang til nære kilder til hva som skjer her til lands, så er det nærliggende å uttale seg om alt som skjer her. Rett utenfor stuevinduet nærmest.
Jeg har frem til i dag kviet meg for å si for mye. Det har vært nok av andre som har uttalt seg i øst og vest om den politiske situasjonen her i Egypt.
Jeg trenger forresten ikke gå utenfor døren for å bli informert om alt som skjer her til lands. Med en politisk svært aktiv kone i Eman, så får jeg min dose mer eller mindre døgnet rundt.
Det er ikke lett å holde seg oppdatert med en slik hamring av nyheter som vi er vitne til nå om dagene. Mye av disse nyhetene er skremmende og morbide. Men, det er faktisk ikke bare elendighet.
Men, det er ikke dette denne posten skal handle om. Jeg skal ikke skrive om alle dagens nyheter om brorskapet, hærsjef Sisi eller Al-Qaida for den del.
Jeg skal skrive om det større bildet i denne posten.
Amerikanerne prøver fremdeles i 2013 å skjønne hva som foregår i denne regionen. Og, de mislykkes miserabelt i å skjønne hva pokker det er disse Araberne vil egentlig.
Jeg er gift med en av disse “pokkers” Araberne.
Kaller du min kone en Araber, så vil hun umiddelbart rette deg og fortelle at hun er ingen Araber. Hun er Egypter. Er hun i ekstra godt humør så vil hun fortelle deg at hun er en stolt Egypter med 7000 års historie. Hun vil også fortelle deg at det er mer enn du har å skryte av.
Dette er en av de tingene Amerikanerne ikke klarer å ta inn. De klarer ikke riktig å forstå at deres forsøk på å styre resten av verden etter deres forgodtbefinnende ikke riktig fungerer her i Egypt. Egypterne vil nemlig ikke ha de. Og de vet også i dag at de trenger ikke Amerikanerne. Amerikanerne trenger Egypt.
Jeg snakker ikke nå om en liten elite i Kairo. Jeg snakker om mannen i gata.
Mannen i gata skjønner ikke nødvendigvis alt for mye angående politikken i Midt-Østen, men han skjønner en ting: at Amerikanerne ønsker ikke at han eller hans familie skal ha en fremtid. Det er ikke så lett å ha varme, vakre tanker om noen som bevisst prøver å ta menneskeverdet fra deg. Systematisk.
Amerikanerne har jobbet iherdig de siste dagene med å gjenvinne fatningen i forhold til hva det er som akkurat har skjedd her i Egypt.
De sender den ene diplomaten etter den andre til Kairo for å prøve å gjenvinne kontrollen, eller i det minste å være på talefot med regjeringen her.
Hva de tydeligvis ikke riktig har fått med seg enda er at det er en ny sjef i byen. Og han akter ikke å la de høye herrer i Washington bestemme hverken det ene eller det andre her til lands. Og dette er til tross for at de har utsatt leveringen av fire F-16 fly som det var meningen de skulle levere denne måneden.
Amerikanske medier og politikere snakker mye om hvordan de er i ferd med å miste overtaket i Egypt.
Sannheten er at de har ikke noe å presse med lengre.
Når man ikke kan bruke sitt overtak av frykt for å miste overtaket, ja da har man vel i grunn ikke noe overtak, har man vel?
Vladimir Putin er forresten booket til å ta en tur innom Kairo en av de neste dagene. Dette er ikke tilfeldig selvsagt.
Så er det dette med Gulfen, og Saudi-Arabia i særdeleshet. Lettelsen der over Morsi’s avsettelse er så formidabel at de ikke kan finne nok mange måter å uttrykke sin takknemlighet til Al-Sisi. De kaster bokstavelig talt penger på Egypt.
Egypt er nemlig det eneste landet som kan redde de om de skulle komme i en knipe. Og det vet de godt. Penger hjelper bare så langt. Men, det hjelper deg lite når du blir invadert av et nabolands militærstyrker. Da trenger du kanonføde.
Uansett hvordan man ser på dette – så er det ingen tvil om at Morsi måtte bort. På lik linje med at det ikke var helt best for Norge med Vidkun Quisling ved makta.
Norske medier med VG i spissen har fremdeles ikke fått med seg at de blir manipulert og løyet til av brorskapet. Men, det er jo ikke så lett å kombinere drinker på hotellrommet i Kairo, Twitter og sannheten om hva som har skjedd her i Egypt. Det er bedre å holde seg til å spy ut overskrifter som gir klikk.
Den 30. juni skjedde det noe som mange myndigheter i en rekke land har all grunn til å frykte.
Det Egyptiske folk ga rett og slett den valgte regjeringen sparken.
Tenk gjennom hva jeg akkurat sa. Landets leder ble regelrett sparket på gaten. Av sitt eget folk. Militæret bisto bare i dette for å unngå at fyren blei hengt på nærmeste lyktestolpe.
Se for deg hvordan dette kan komme til å spre seg. Det ligner da vitterlig på mange andre store revolusjoner dette her, gjør det ikke? Les om revolusjonene i 1848, så skjønner du hva jeg mener.
Forstår du nå hvor alvorlige konsekvenser folkeopprøret i Egypt kan ha for alle andre lands regjeringer? Ta inn over deg hva jeg sier her, og les så Utenriksminister Espen Barth Eide sine uttalelser i media i dette lyset.
Selvsagt vil han si at det som har skjedd i Egypt er et kupp.
Denne revolusjonen er annerledes på så mange måter. Kall det en anti-revolusjon om du vil. Kall det vafler for den del.
Det er ufattelig hvordan vi satt her og var fortvilet over Morsi’s korstog mot alt og alle som ikke var hans medsammensvorne, til neste dag hvor han rett og slett var fjernet.
Jeg har bodd i Egypt siden et halvt år før 25. januar revolusjonen. Jeg har sett alt som har skjedd med mine egne øyne. Og jeg har stått på kjøkkenet og laget bajonetter ut av kjøkkenkniver og kosteskaft for å forsvare oss da brorskapet sammen med Hamas brøt opp fengslene i Egypt under 25. januar revolusjonen. Jeg bodde rett ved Tora-fengselet hvor Mubarak sitter. Jeg så fangene kjøre oppover gata hvor vi bodde og hoppet ut av fengselets lastebil som de hadde stjålet. De var ikke ute etter å spørre om hva klokka var.
Jeg satt og så på intervjuet på Al-Jazeera med Morsi på telefon da han ble befridd av sine brødre i brorskapet. Dette så jeg på mens hverken internett eller telefoner hadde virket på flere dager. Hverken hustelefoner eller mobiler. Alt var dødt.
Jeg gikk og kostet gata utenfor der vi bodde i Maadi disse dagene for å ha noe å gjøre.
Imidlertid var forvirringen så total disse dagene, at ingen av oss rakk å tenke helt gjennom hva det betydde at Morsi snakket på en mobiltelefon til journalisten hos Al-Jazeera. Hadde Vidkun Quisling levd i dag, ville han og Morsi vært gode venner.
Det er ingen som helst tvil om at det Muslimske Brorskap var på god vei til å selge landet. Og jeg mener ikke “selge” som noe symbolsk. Jeg mener bokstavelig talt stykke opp landet og selge bit for bit til høystbydende. Akkurat som Quisling gjorde med Norge.
Jeg er svært glad og takknemlig for at den Egyptiske hæren steppet inn og hindret dette salget. Og at de gjorde det eneste rette.
På vegne av meg selv og alle jeg er glad i takker jeg den Egyptiske hær for at de har reddet oss fra den sikre undergang for det Egyptiske folk.
Og om du skulle lure – det er helt greit å komme på ferie hit fremdeles. Bare hold deg unna de mest utsatte stedene inntil ting har roet seg ned.
Sist oppdatert 15. mars 2024 av Bjørn Are Solstad