Jeg husker ikke. Alt som har skjedd meg svinner bort og blir til bruddstykker av bilder og scener. Men sammenhengen blir hele tiden borte.
Å delta i en samtale hvor jeg ikke klarer å huske starten på mitt eget ressonement når jeg er på slutten av setningen er helt jævlig.
Hvorfor er det sånn? Jeg er nå midt i tredveårene og konstanterer at det blir ikke noe bedre. Snarere tvert i mot.
Jeg lever uten minner. Det finnes bare akkurat nå. Noen vil sikkert mene at det er en fordel å ha det sånn. Man slipper å huske alt det vonde.
Joda. Sikkert.
Det er sikkert kjempebra.
Vet du hvor mange ganger jeg har lest det jeg selv skriver før jeg er ferdig. Bare for å sjekke at jeg ikke har glemt hva jeg begynte å skrive om?
Mange.
Livet uten minner suger skal jeg si deg. Uten minner – hva er da igjen?
Opprinnelig skrevet den 18. juni 2006 på natteravn.wordpress.com hvor jeg pleide å ha en blogg.
Sist oppdatert 20. juni 2013 av Bjørn Are Solstad