Jeg vil bare dø

frustrated11 260x300 Jeg vil bare døHun mente egentlig ikke at hun ville dø, men hun kunne ikke se noen annen vei ut av elendigheten. Så, i stedet for å si hva som foregikk inne i hodet hennes, sa hun bare “jeg vil bare dø”.

Kjenner du deg igjen? Ønsker du å ta livet ditt? Før du går til skrittet å begå selvmord vil jeg at du skal lese ferdig denne posten. Det er nemlig ett og annet du trenger å vite om dette med å dø for egen hånd.

Jeg kommer ikke til å begynne å preke det gode budskap om hvor mye du har å leve for, hvor godt vi Nordmenn har det eller noe annet tullprat. Jeg vil bare en eneste ting med dette innlegget. Jeg vil at du skal tenke over en siste gang om selvmord virkelig er den eneste utveien du har igjen.

Jeg vet at jeg kjenner meg igjen igjen i dette med “jeg vil bare dø” som jeg startet med. Jeg har vært der. Siden du nå sitter og leser om at jeg snakker om dette i fortid, tyder dette på at jeg overlevde.




Mitt selvmordsforsøk skjedde for mange år siden da jeg bodde i Trondheim sammen med min første kone, Margrethe. Jeg var i terapi på St. Olavs Hospital sin avdeling for psykisk helsevern på Brøset. Jeg gikk hver onsdag til det som kalles for Pesso-metoden, som er en form for gruppeterapi og egenutvikling.




Den dag i dag er det vanskelig for meg å innrømme at jeg har forsøkt å ta livet mitt. Tårene renner mens jeg skriver dette, enda det er 20 år siden.

Dette skjedde.




Jeg dro på kino sammen med en kamerat og så filmen “A long kiss goodnight” med Samuel L. Jacksom og Geena Davis i hovedrollene. Filmen var flott, og vi skiltes med et smil. Jeg var i det hele tatt i godt humør etter å ha hatt en fantastisk kino opplevelse.

Jeg satte meg i bilen for å kjøre den 12 km. lange turen tilbake til Vikhammeråsen hvor vi bodde. Mens jeg satt der og kjørte i mørket, kom det plutselig og helt uten noe form for forvarsel en brennende følelse av håpløshet. Dette skjedde på vinteren husker jeg. Det var glatt på veiene. Jeg tråkka gassen i bånn på Golfen vel vitende at jeg straks kom til å kjøre inn i en tunnel. Jeg visste fra jeg kjørte i motsatt retning at det var svært isete ved inngangen til tunnelen. Jeg satsa på at farta og isen ville gjøre “resten”. Jeg tenkte ikke noe mer. Bare at tunnelen vil gjøre resten.

Bilen glapp ikke. På tross av at jeg var oppe i 200 km. i timen da jeg kjørte inn i tunnelen.

Noen sekunder seinere var jeg gjennom den forholdsvis korte tunnelen, og kom ut på andre siden. Jeg bråstoppet på første bussholdeplass som var rett bak, og brøt sammen i ukontrollert skjelving og gråt uten stopp. Lenge.

Til slutt maktet jeg å gjenvinne kontroll og kjørte hjem til Margrethe og barna våre i huset vårt. Jeg vekket henne, og fortalte hva som hadde skjedd. Hun ringte så til Brøset og jeg fikk time dagen etter for å snakke om det hele.

Det var min historie. Psykologene i gruppa var forøvrig helt rystet da jeg fortalte i neste gruppesamling at jeg akkurat hadde forsøkt å begå selvmord. De var overhodet ikke klar over at jeg hadde vært suicidal, siden jeg ikke hadde vist noe tegn som tydet på at jeg var en selvmordkandidat.

Nå skal jeg snakke til deg igjen. Om deg.

Du er klar over at å ta livet ditt er endelig? Ja, jeg veit det hørtes nifst ut hva jeg akkurat sa, men du trenger å lese det. Deretter trenger du å si det. Du trenger å høre deg selv si det.

Lukk øynene dine et lite øyeblikk. Si til deg selv høyt. Om jeg tar livet mitt nå, er det endelig.

Si det: Å dø er endelig. Det går ikke over.

Tar jeg livet mitt nå, er det slutt.

Om du nå har sagt høyt til deg selv det jeg skrev over – og du fortsatt ønsker å dø, vet jeg at du kommer til å klare å ta livet ditt. Det vet du også.

Men, før du fortsetter til din slutt, er det et par ting du skal være klar over.

Som i historien min over, er det en god mulighet for at det du føler er en impuls, og ikke en endelig følelse. Du ønsker kanskje ikke egentlig å dø, men ser heller ingen utvei ut av uføret du befinner deg i.

Tenk over følgende:

Er det helt, helt sikkert at du har prøvd alle andre muligheter?
Om ensomhet er grunnlaget for ditt ønske om å dø, kan dette faktisk løses. Selv om det ikke finnes et menneske i nærheten. Få deg en katt eller to. Eller en hund. Eller bli venn med en potteplante for den del. Ring til en av hjelpetelefonene og hør hvilke råd de kan gi. Begynn i terapi som jeg gjorde. Alt annet enn den endelige slutten har et håp i seg. Om så bare et bittelite håp.

Ikke gi opp!

Bruk kommentarfeltet under om du vil dele din historie. Husk å del innlegget på Facebook og Twitter. Det kan hende noen du kjenner akkurat nå sitter og forbereder seg på den endelige løsningen på sine problemer.

13 thoughts on “Jeg vil bare dø

  1. “Om du nå har sagt høyt til deg selv det jeg skrev over – og du fortsatt ønsker å dø, vet jeg at du kommer til å klare å ta livet ditt. Det vet du også.”

    Vel den kommentaren traff meg sikkelig! og ja jeg vet at jeg kommer til å klare det denna gangen. Livet har vært ett sant helvette fra jeg kom ut av min mors liv. Og i en alder av 35 år kan jeg virkelig si at jeg har prøvd å vende det om til det bedre mer enn en gang. I perioder har jeg lykkes men aldri over tid. Jeg har opplevd mer i mitt liv enn de fleste andre.Allerede som 21 åring satte dokument 2 igang å filme meg og mitt fucka liv,, Som jeg har levd å kjent på like lenge, og det uten å ty til rusmidler. Med andre ord, jeg har ikke rømt fra det på den måten, men kjent smerten inntil margen.
    Oddsen jeg har fått utdelt har rett og slett vært for dårlig.

    Er så jævla lei folk som påstår at det er feigt og egoistisk å ta sitt eget liv. Ja jeg blir rett og slett forbanna av sånne uttalelser. Det er tvert imot: fullt forståelig at noen mennesker ikke overlever den smerten man går med konstant inni seg. Denne smerten er undervurdert, av forståsegpåere som tydeligvis ikke har truffet kjellergulvet hardt nok og mange nok ganger til å forstå hva det vil si å leve ett liv i helvette,sånne kommer gjerne med slike uttalelser.

    Som om man skylder andre mennesker å leve i helvette, eller bare eksistere. Hva er greia med det?. Her selv opplevd å miste nære mennesker til selvmord og da har jeg ikke en eneste gang klandret vedkommende for dets handlinger. Jeg vet bedre enn noen hva det vil si å IKKE slippe smerten. Å har full forståelse for at selvmord er en dødsårsak på lik linje med alt mulig annet man kan dø av. Javisst kan man redde ett liv å hale det ut i det lengste så alle de som ikke lever dette vonde og misslykka livet skal bli fornøyde. Men veit du hva? det synes jeg er egoistisk! At man forventer at alle skal holde ut detta livet, uansett hvor jævli det er, bare for å tilfredstille alle rundt en…

    Å hva hjelper det å prate med en potteplante eller god venn?!? Er smerten på størrelse med det ønsket du har om å bare komme deg vekk, å avslutte alt.. Ja da har du ikke så veldig lyst å dele den smerten med mennesker du bryr deg om… Du vil ikke din værste fiende så vondt, langt mindre la dine nærmeste ta del i en bunnløs smerte, som ville dratt hvem som helst ned i møkka… hadde du bare maktet å satt ord på alt det jævlie… Så hadde bare enda flere blitt suicidale…Så ensomheten er resultatet av at man skåner omverdenen for alt dette mørke som ikke forsvinner. Med mindre man forsvinner totalt.

    Alikevel var det godt å høre at du kom deg videre i livet. Og lykke til! Er ikke alle som er like heldige;)

    • Tårene triller nedover kinnene mine når jeg svarer på det du skriver Cicci. Jeg er veldig lei meg for det du forteller, og håper du finner roen og harmonien du ikke har funnet i dette livet. Kanskje neste liv vil bli bedre om det finnes noe slikt. Jeg vet ikke.

      Jeg skrev ikke denne posten for å påstå noe. Det har jeg ikke noe grunnlag for å gjøre. jeg skrev den fordi jeg trengte å fortelle om det som skjedde meg, og å tørre å sette ord på veldig vonde følelser. Jeg leser ikke denne posten ofte, for den river meg i fillebiter like mye fremdeles.

      Jeg har forresten oppdaget for noen måneder siden at det å dele livet med en hund er noe av det vakreste jeg har opplevd. Vi har fått oss en dalmatiner, og han gir en glede jeg ikke trodde var mulig. Jeg skal ikke påstå at en hund løser alle ting, men det er helt ufattelig hvor lykkelig han blir bare jeg kommer inn i leiligheten igjen etter å ha vært ute i gangen med søpla.

      Uansett hva du velger å gjøre Cicci, håper jeg du finner det du leter etter.

  2. Jeg er 51 år og mett av dager som enkelte sier. Har problemer i forhold til økonomi og ex familien. Skal bli glad når jeg endelig kan hvile, selv om jeg ikke ønsker å dø, føler jeg at døden er den siste mulighet til, å få den endelige ro.. håper av hele min sjel at det ikke finnes noe etter dette livet. Orker ikke tanken på et annet helvete på jord etter dette!!!

  3. Nå skal det sies at det ikke er det at jeg ønsker å dø, jeg ser bare ikke poenget i å belaste verden videre… Ensomhet er så klart en stor del av det, og nåde den som ber meg skaffe meg ei katte eller en hund, jeg er katastrofalt allergisk mot katter, hunder og stort sett alt annet med pels.. Det eneste man har fått ut av hjelpetelefonene er “det finnes noen der ute som bryr seg om deg”… for min del påpeker det bare min ekstreme egosentrisme…. at jeg er en drittsekk fordi jeg ikke orker tilbringe mer tid i denne verden… en verden som berømmer de som ble tildelt lykkekortet, enten i form av penger eller utseendet… Når man i en alder av 32 ikke har hatt en eneste nær relasjon til noen utenom det at “han er snilll, man kan prate med ham om alt” så blir man strengt tatt fordømt lei av hele greia… man blir lei av å yte alt man kan på alle måter, og fremdeles sitte der med svarteper… uten jobb, uten nærhet, uten noen annen verdi enn at man er ei fin skulder noen andre kan gråte på. Man får medisiner, medisiner som kun fører til at man ikke lenger kan uttrykke seg som man pleier… man blir dopa ned… Den lokale psykiatrien bidrar på samme måte som alle andre “har du vurdert om du kanskje er viktig for noen? Som en venn?” Selvfølgelig har man vurdert det, det er jo en grunn til at man ikke har avsluttet dette for lenge siden.. Dette fører igjen til at man forsøker så godt man kan.. bidra via å jobbe ekstra hardt/mye.. man får som en følge av dette en begrenset omgangskrets, som igjen fører til at man aldri møter andre enn kolleger… Den onde sirkelen er i gang igjen..
    Men NÅDE den som tenker at han/hun ikke orker denna dritten mer.. nei… nei FY som en drittsekk du er…. som er lei av et liv som ikke gir deg noe anna enn økonomiske problemer og en enorm lengsel etter nærhet… Håpet? Håpet forsvant i 2005… At jeg fremdeles sitter her i dag er det en enkel grunn til… enorm viljestyrke, fordi man ikke vil avsløre seg selv som svak.. Selvfølgelig finnes det mennesker der ute som har det verre enn meg… mennesker som har opplevd krig, tortur og det som verre er… men det vil ikke hjelpe MEG at du forteller meg dette… jeg sitter fast i ei boble ingen kan bryte… og av den grunn… er jeg egoistisk..

    • Når jeg skreiv bli venn med en potteplante i innlegget, skreiv jeg dette av en grunn. Jeg hadde potteplanta som bestevenn en periode i livet mitt.

      I din situasjon er det kun to mulige veier. Utfor stupet, eller en radikal forandring i livet ditt. Radikale forandringer har en tendens til å være svært risikable, men på den annen side er det vel ingen større risiko enn å avslutte det hele.

      Så, jeg ville gå for den radikale forandringen – i det minste først.

      For min del var det å flytte ut av Norge det som skulle til for å snu ting i livet mitt. Jeg følte jeg ble kvelt av de Norske holdningene. Jeg har aldri sett meg tilbake. Det å bo i en annen kultur enn den Norske har hatt enorm betydning for meg. Så, på tross av at Egypt igjen er på randen av revolusjon, har jeg ingen umiddelbare planer om å flytte herfra.

      Jeg sier ikke at å rømme landet er din løsning, men en eller annen form for radikal endring i livet ditt kan neppe gjøre ting verre.

      • Jeg er med stor sannsynlighet på vei ut av landet. Nå var svaret mitt ment å være noe generisk, og ikke direkte fokusert på meg, det var ment å opplyse andre om hvordan det føles når man har mistet lysten på livet.. man ER ekstremt egoistisk… men man tenker også på nære venner… man vil ikke såre de.. men man orker heller ikke leve på den måten man gjør. Og du har helt rett… man MÅ ha en radikal omveltning for å få fiksa ting, men det er vel så viktig at de man har rundt seg forstår at dette er en nødvendighet… en klem her og der hjelper minimalt… at noen sier; jeg er glad i deg, jeg bryr meg… det hjelper desverre ikke mye det heller i mange tilfeller… 🙂

        • Helt enig i det du sier der. Og ja, jeg tror faktisk ut av landet kan være en svært god løsning i ditt tilfelle. Da jeg dro fra Norge for snart 10 år siden, dro jeg på lykke og fromme. Hadde INGEN form for sikkerhetsnett – hverken økonomisk eller på noe annet vis. Det var akkurat dette med manglende sikkerhetsnett og desperasjon som skulle til for at jeg skulle komme igang med å leve. På ordentlig altså. Jeg flytta den gangen til Polen, og bodde der i 5 år. Jeg lærte meg å leve, og å sette pris på livet når den daglige kampen for å overleve sto på som verst. (jeg sletta den siste linja i kommentaren, siden den ikke var veldig relevant eller saktlig).

          • Ensomme mennesker som har mistet livsgnisten må ikke klandre seg selv. Og de er overhodet ikke alene. Jeg tror det er ekstremt mange i Norge som føler det slik. På sett og vis godt å vite at jeg ikke er alene om disse følelsene Anders. Det er ikke de ensomme som har gjort noe feil som har ledet opp til ensomheten. Vi har alle våre skavanker og uheldige øyeblikk. Alle kan drite seg ut. Og det er altfor lett å tro at man selv har gjort noe galt – men det er menneskene rundt oss som er nødt til å utvise toleranse! Og det er det utrolig mange som ikke gjør! Det er nivået av intoleranse, narsissisme, egoisme og ekskluderende holdninger som HERJER over landet vårt som er årsak til disse følelsene av ensomhet og desperasjon. Nordmenn rynker på nesa av den minste lille ting, opptatt av at alle skal følge helt latterlig firkanta lover og regler, vi ønsker å være verdensmestre hele gjengen og vi har en arrogant holdning til det, vi bryr oss bare om oss selv og våre aller nærmeste – resten kan igrunn ryke og reise dit peppern gror. Nå drar jeg alle nordmenn under en kam, det er selvfølgelig ikke alle som er slik. Jeg har dog inntrykk av at ekstremt mange i samfunnet vårt innehar disse holdningene. Opplever det daglig i trafikken, på butikken. Det svermer av IDIOTER. I 5 år har jeg gått og irritert meg over det her daglig! Føles som jeg ikke får gjort noe med det. Det beste jeg føler jeg kan gjøre er å lære barna mine å ha inkluderende holdninger, og utvise toleranse ovenfor andre barn som er “annerledes”. Egentlig feil ord å bruke. Vi er mennesker alle sammen uansett form, talemåte, fasong +++

  4. Nå skal det sies at det ikke er det at jeg ønsker å dø, jeg ser bare ikke poenget i å belaste verden videre… Ensomhet er så klart en stor del av det, og nåde den som ber meg skaffe meg ei katte eller en hund, jeg er katastrofalt allergisk mot katter, hunder og stort sett alt annet med pels.. Det eneste man har fått ut av hjelpetelefonene er “det finnes noen der ute som bryr seg om deg”… for min del påpeker det bare min ekstreme egosentrisme…. at jeg er en drittsekk fordi jeg ikke orker tilbringe mer tid i denne verden… en verden som berømmer de som ble tildelt lykkekortet, enten i form av penger eller utseendet… Når man i en alder av 32 ikke har hatt en eneste nær relasjon til noen utenom det at “han er snilll, man kan prate med ham om alt” så blir man strengt tatt fordømt lei av hele greia… man blir lei av å yte alt man kan på alle måter, og fremdeles sitte der med svarteper… uten jobb, uten nærhet, uten noen annen verdi enn at man er ei fin skulder noen andre kan gråte på. Man får medisiner, medisiner som kun fører til at man ikke lenger kan uttrykke seg som man pleier… man blir dopa ned… Den lokale psykiatrien bidrar på samme måte som alle andre “har du vurdert om du kanskje er viktig for noen? Som en venn?” Selvfølgelig har man vurdert det, det er jo en grunn til at man ikke har avsluttet dette for lenge siden.. Dette fører igjen til at man forsøker så godt man kan.. bidra via å jobbe ekstra hardt/mye.. man får som en følge av dette en begrenset omgangskrets, som igjen fører til at man aldri møter andre enn kolleger… Den onde sirkelen er i gang igjen..
    Men NÅDE den som tenker at han/hun ikke orker denna dritten mer.. nei… nei FY som en drittsekk du er…. som er lei av et liv som ikke gir deg noe anna enn økonomiske problemer og en enorm lengsel etter nærhet… Håpet? Håpet forsvant i 2005… At jeg fremdeles sitter her i dag er det en enkel grunn til… enorm viljestyrke, fordi man ikke vil avsløre seg selv som svak.. Selvfølgelig finnes det mennesker der ute som har det verre enn meg… mennesker som har opplevd krig, tortur og det som verre er… men det vil ikke hjelpe MEG at du forteller meg dette… jeg sitter fast i ei boble ingen kan bryte… og av den grunn… er jeg egoistisk..

    • Når jeg skreiv bli venn med en potteplante i innlegget, skreiv jeg dette av en grunn. Jeg hadde potteplanta som bestevenn en periode i livet mitt.

      I din situasjon er det kun to mulige veier. Utfor stupet, eller en radikal forandring i livet ditt. Radikale forandringer har en tendens til å være svært risikable, men på den annen side er det vel ingen større risiko enn å avslutte det hele.

      Så, jeg ville gå for den radikale forandringen – i det minste først.

      For min del var det å flytte ut av Norge det som skulle til for å snu ting i livet mitt. Jeg følte jeg ble kvelt av de Norske holdningene. Jeg har aldri sett meg tilbake. Det å bo i en annen kultur enn den Norske har hatt enorm betydning for meg. Så, på tross av at Egypt igjen er på randen av revolusjon, har jeg ingen umiddelbare planer om å flytte herfra.

      Jeg sier ikke at å rømme landet er din løsning, men en eller annen form for radikal endring i livet ditt kan neppe gjøre ting verre.

      • Jeg er med stor sannsynlighet på vei ut av landet. Nå var svaret mitt ment å være noe generisk, og ikke direkte fokusert på meg, det var ment å opplyse andre om hvordan det føles når man har mistet lysten på livet.. man ER ekstremt egoistisk… men man tenker også på nære venner… man vil ikke såre de.. men man orker heller ikke leve på den måten man gjør. Og du har helt rett… man MÅ ha en radikal omveltning for å få fiksa ting, men det er vel så viktig at de man har rundt seg forstår at dette er en nødvendighet… en klem her og der hjelper minimalt… at noen sier; jeg er glad i deg, jeg bryr meg… det hjelper desverre ikke mye det heller i mange tilfeller… 🙂

        • Helt enig i det du sier der. Og ja, jeg tror faktisk ut av landet kan være en svært god løsning i ditt tilfelle. Da jeg dro fra Norge for snart 10 år siden, dro jeg på lykke og fromme. Hadde INGEN form for sikkerhetsnett – hverken økonomisk eller på noe annet vis. Det var akkurat dette med manglende sikkerhetsnett og desperasjon som skulle til for at jeg skulle komme igang med å leve. På ordentlig altså. Jeg flytta den gangen til Polen, og bodde der i 5 år. Jeg lærte meg å leve, og å sette pris på livet når den daglige kampen for å overleve sto på som verst. (jeg sletta den siste linja i kommentaren, siden den ikke var veldig relevant eller saktlig).

          • Ensomme mennesker som har mistet livsgnisten må ikke klandre seg selv. Og de er overhodet ikke alene. Jeg tror det er ekstremt mange i Norge som føler det slik. På sett og vis godt å vite at jeg ikke er alene om disse følelsene Anders. Det er ikke de ensomme som har gjort noe feil som har ledet opp til ensomheten. Vi har alle våre skavanker og uheldige øyeblikk. Alle kan drite seg ut. Og det er altfor lett å tro at man selv har gjort noe galt – men det er menneskene rundt oss som er nødt til å utvise toleranse! Og det er det utrolig mange som ikke gjør! Det er nivået av intoleranse, narsissisme, egoisme og ekskluderende holdninger som HERJER over landet vårt som er årsak til disse følelsene av ensomhet og desperasjon. Nordmenn rynker på nesa av den minste lille ting, opptatt av at alle skal følge helt latterlig firkanta lover og regler, vi ønsker å være verdensmestre hele gjengen og vi har en arrogant holdning til det, vi bryr oss bare om oss selv og våre aller nærmeste – resten kan igrunn ryke og reise dit peppern gror. Nå drar jeg alle nordmenn under en kam, det er selvfølgelig ikke alle som er slik. Jeg har dog inntrykk av at ekstremt mange i samfunnet vårt innehar disse holdningene. Opplever det daglig i trafikken, på butikken. Det svermer av IDIOTER. I 5 år har jeg gått og irritert meg over det her daglig! Føles som jeg ikke får gjort noe med det. Det beste jeg føler jeg kan gjøre er å lære barna mine å ha inkluderende holdninger, og utvise toleranse ovenfor andre barn som er “annerledes”. Egentlig feil ord å bruke. Vi er mennesker alle sammen uansett form, talemåte, fasong +++

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.