I fjor hadde vi ingen Julefeiring i det hele tatt. Hverken jeg eller Eman hadde noe spesielt lyst til å gjøre noe ut av disse julegreiene, så vi bare droppa hele greia. Har i grunn tenkt på det der med å bare droppe hele greia mange ganger før, og forrige Jul gjorde vi det altså. Kan jo ikke ha noe uprøvd.

I år er det jeg som insisterte på at vi må gjøre litt ut av Jula. Jeg syns altså ikke at fjorårets eksperiment var noe særlig. Jeg har aldri vært noen tilhenger av overdådig Jul, men synes det er hyggelig med “litt” Jul.

Det å droppe en tradisjon et år kan være en fin ting å gjøre. Man får sjekket om det er følelsesmessig viktig eller ikke. Jeg innså altså at det var viktig for meg å feire tradisjonell Jul.

Men, helt tradisjonelt blir det jo ikke, siden vi bor i Kairo i Egypt. Det er ikke mye snø her, og ikke feirer de Jul den 24. desember heller. Den koptiske Kirke som er den største kristne gruppen her, feirer Jul den 7. Januar, akkurat som den Russisk ortodokse kirken gjør.

Jeg har i mange år hatt veldig doble følelser i forbindelse med Jula. Det føltes alltid så påtvunget og falskt. Siden vi droppet Jula i fjor, forsvant denne følelsen for første gang i mitt liv, og i år føler jeg bare glede og kos rundt dette. Det føltes godt å kunne velge hele greia bort i fjor, og det føles godt å gjøre litt ut av det i år.

På Julaften vil vi spise middag sammen med mange gode venner, og det gleder jeg meg masse til. Jeg tror vi blir bortimot 20 stykker til middag, og det er for meg et sant under at vi har klart å få oss nære venner. Det har tatt oss lang tid å bygge opp en liten vennekrets, og jeg er evig takknemlig for at vi omsider har fått det til.

I Jula er det en fin tid å reflektere litt over ting man har opplevd i løpet av året, og ting å være takknemlig for.

Jeg er evig takknemlig for at Morsi ble avsatt i revolusjonen vi hadde den 30. juni og ikke lengre er President i Egypt. Jeg er like takknemlig for at det muslimske brorskapet ikke lengre kontrollerer oss alle. Jeg skrev en post tidligere om at jeg takket General Al Sisi og staben hans for at de gjorde det eneste rette og hørte på folkets krav. Nå, et halvt år senere begynner følelsen av å leve i et mareritt omsider å slippe taket. Mye merkelig skjer fremdeles på daglig basis her i Egypt, men vi ser at brorskapet ikke lengre kontrollerer folket.

Ting går altså fremover her til lands, og det er vi alle veldig glade for.

Eman foreslo at det ville være interessant for Egyptere å lese om hvordan det oppleves å være en Nordmann bosatt i Egypt. Jeg kommer til å skrive en slik post på den engelske bloggen min litt etterhvert. Det har vært en svært traumatisk opplevelse å være utlending i et land med så mye sinne og hat de siste tre årene. Og jeg har fremdeles store problemer med å bare se videoer fra all galskapen jeg har vært vitne til. Når man sitter og ser folk slakte hverandre på TV i godstolen i trygge Norge blir man ikke så påvirket av det. Når man sitter og ser det samme på TV her og vet at det man sitter og ser på foregår mindre enn to mil unna, ja da har det en ganske annen virkning. Spesielt siden vi opplevde direkte skuddvekslinger i gatene der hvor vi bodde under den 25. Januar revolusjonen.

Egypt, og spesielt Kairo er svært traumatisert på samme måte som folket i Syria og alle andre områder med terrorisme er. Det vi har gått igjennom og som fremdeles foregår rundt oss har permanent gjort noe med oss, på godt og vondt.

Hver gang vi hører folk feire med fyrverkeri, løper vi til lydkilden for å sjekke om det er fyrverkeri eller skyting vi hører. Det skjer helt automatisk, og jeg tror vel aldri jeg vil reagere på noen annen måte igjen. Når vi går tur om kvelden, lytter vi konstant etter uvanlige lyder, og lytter etter retningen hvor lydene kommer fra.

Terroriseringen til brorskapet har altså hatt sin virkning.

I går satt jeg på Skype med en kollega i Norge som fiksa ting teknisk hos en felles kunde. Samtidig som vi satt og jobba med tingene, hadde jeg på den andre skjermet gående tre Bambuser live streams (live broadcasting direkte fra mobilen) som viste muslimsk brorskap angripe politiet på tre plasser her i Kairo. Det føles helt absurd noen ganger når jeg vet hva som skjer her i Egypt, og samtidig sitter jeg og leser artikler i New York Times, Bostom Globe og andre store nyhetsmedier som kan fortelle stikk motsatte historier av hva vi som bor her i Kairo opplever.

Det føles helt underlig å se hvordan verden blir ført bak lyset av det muslimske brorskapet. Fremdeles.

Jaja.

Det var egentlig ikke politikk jeg hadde tenkt å snakke om her, men det er bare ikke mulig å unngå temaet når man bor her hvor vi bor.

Uansett ønsker jeg deg en velsignet Jul og et Godt Nytt År i 2014. Jeg tror vi vi alle trenge alle de velsignelser vi kan få til neste år. Går ting som jeg tror de vil, vil mange av oss måtte revurdere hva vi tenker og tror om mange ting.