Egentlig skulle jeg skrive en post om hvorfor spamming alltid vil fungere, men så kom jeg til å tenke på at det er samme prinsipp for tortur – bare på en noe mer morbid og ufyselig nivå.

Så, da dumper jeg like godt ut noen av mine tanker rundt hvorfor torturering av folk aldri kommer til å gå av “moten” blant de som vil skvise ting ut av folk.

La oss begynne med å fastslå noen fakta.

Tortur er ikke det samme som å rive neglene ut på folk eller andre grusomheter – ikke nødvendigvis ihvertfall. Eller waterboarding som har blitt så populært i USA i det siste.

Det finnes mange torturmetoder som er i svært så aktiv bruk som pressmiddel rundt omkring i de tusen Norske hjem. Det er nemlig dette tortur dreier seg om. Å presse frem en bestemt ting.

La meg gi deg et eksempel, så er det mulig du kjenner deg igjen.

Du kommer hjem fra fest en sein lørdagsnatt, godt på en snurr etter å ha hatt det fantastisk festlig hele kvelden. Det som møter deg i døra når du kommer inn døra er din sure partner som har brukt hele kvelden på å tenke en masse sjalu tanker om hva du har bedrevet tiden din med. Så, partneren din begynner sitt avhør – kl. 4 om morran. Du kjenner at det eneste du har bruk for akkurat nå, er å gå og legge deg og helst holde deg fast til senga så du ikke detter ut.

Det avhøret du nå utsettes for er helt klart som tortur å regne. Det føles helt klart som tortur ihvertfall. For, du er ikke i stand til å tenke klart eller forklare noe særlig i den tilstanden du er i. Men, partneren din gir seg ikke. Han eller hun maler videre om hva du har bedrevet på den nevnte festen.

Dette er tortur.

Det er like mye tortur som om partneren din skulle dra fram en tang og faktisk dra ut neglene dine – en etter en.

Hensikten med torturen er å tvinge frem en bekjennelse. Bekjennelsen om hvor slem pike eller gutt du har vært, og hvor mye du ikke er til å stole på. Eller noe annet. Uansett hva motivasjonen er, så er dette en mild form for tortur.

Har så jeg gjort meg skyldig i å bedrive torturering av partneren min. Ja. Det har jeg. Omtrent på den måten jeg beskrev over. Gjør dette meg til en torturist? Tja. Si det. Jeg vet ikke. Men jeg vet en ting med sikkerhet: jeg hadde ikke rett til å behandle et annet menneske på den måten, og det føles veldig feil.

Så var det dette med spamming

Med spamming mener jeg selvfølgelig diverse eposter du får fra totalt ukjente som skal dytte på deg sine flotte viagra-piller eller vil ha deg til å hjelpe de med å plassere 50 millioner USD på kontoen din.

Spammerne jobber ut i fra det samme prinsippet – dette med å tvinge deg til en bestemt handling. Og, det virker. Også i 2013. Det vil det også gjøre i år 3000. Spam er en systematisk gjentakelse av en handling som har et statistisk grunnlag. Man jobber altså ut i fra et statistisk prinsipp om at gjentar man den samme handlingen nok mange ganger, med nok mange folk, så vil en eller annen til slutt gjøre det man vil. Man presser altså frem en bestemt handling gjennom manipulering.

Reklame kan også regnes som tortur

Reklame går også i denne kategorien. Og spesielt TV-reklame. Man bombarderer massene med det samme budskapet nok mange ganger, og massene gjør som man ønsker. Akkurat som ved torturering. McDonald’s og Coca-Coa er gode eksempler her. De overbeviser oss til å tro at vi blir lykkelige når vi konsumerer de helseskadelige produktene deres. Jeg vil si dette kvalifiserer til å kalles tortur. På lik linje med waterboarding, elektrisk sjokk og lignende er det ikke, men like fullt tvinger de oss til å ødelegge helsa vår.

Nå sitter ikke jeg her og påstår at alt det jeg har beskrevet over er det samme. Jeg bare sier at det har lignende virkning og effekt som ved tortur.

Hva er din mening?

Synes du jeg er helt på gjordet, eller ligger det noe i det jeg påstår over. Bruk kommentarfeltet under og si meninga di!

Dette er min kjære kone Eman. Hun stoler på meg blindt, akkurat som jeg stoler blindt på henne. Men, selvsagt er hun litt sjalu nå og da. Det er jeg glad for!

Vi er alle litt sjalu, sies det. Det er bare sunt med litt sjalusi, og det forteller noe om at du bryr deg om partneren din.

Når går det over i fra å være en sunn og søt sjalusi, til å gå mot det sykelige og usunne? Og, om du har oppdaget at du er sykelig sjalu på partneren din, er det noe du kan gjøre med dette? Eller er sykelig sjalusi en sykdom som ikke kan kureres?

La meg begynne med å fortelle min egen historie angående sjalusi. Jeg er i dag ikke sykelig sjalu, men jeg har vært det i en kort periode av livet mitt.

Før jeg fortsetter, er det viktig at du skjønner at jeg er ingen psykolog eller lege. Alt jeg skriver er basert på mine egne erfaringer og observasjoner. Jeg har alltid hatt evnen til å lytte til andres problemer, og dette med sjalusirelaterte problemer har alltid vært sentralt når jeg har blitt spurt til råds.

Så, tilbake til sjalusien vår.

Vit dette. Sjalusi vil alltid være en del av livet ditt. Du er sjalu fordi det dreier seg om dine følelser. Disse følelsene har du ikke alltid like god kontroll over. Regn derfor med at du vil aldri slutte helt å være sjalu.

Når det er sagt, er det også slik at sjalusien kan kontrolleres, slik at den ikke spiser deg opp innvendig.

Den gangen jeg var sykelig sjalu, handlet dette om å gå fra å være svært naiv, til å innse livets harde realiteter. I løpet av en helg, var livet mitt snudd på hodet. En hendelse i livet mitt (jeg vil ikke gå inn i detaljer for å ikke henge ut noen), gjorde at jeg ikke lengre stolte på kjæresten min. Jeg sto overfor valget mellom å gi opp forholdet, eller prøve å reparere skaden som var skjedd. Jeg valgte til slutt å gi forholdet en ny sjanse.

Nevnte jeg at jeg hadde vært svært naiv i forhold til dette med utroskap før dette skjedde. Det var jeg nemlig ikke etterpå. Jeg gikk fra å være fullstendig blåøyd, til å gå til den ytterste mistenksomhet og vantro.

Dette var grunnlaget for det som etterhvert ble en sykelig form for sjalusi.

Når hun skulle stikke til sin veninne, satt jeg bokstavelig talt og lurte bak gardinene og snektittet bort til huset hun var i. Og nå kommer jeg til poenget: Jeg begynte å bygge ressonementer runt hva hun dreiv på med der, hos sin veninne. Jeg sjekka hvor mange ganger hun gikk over gulvet. Alt som var mulig å registrere, ble nøye notert i hodet mitt.

Når hun så kom hjem etter et par timer, var jeg rasende sint. Jeg hadde latt sjalusien forgifte sinnet mitt.

Sånn fortsatte det frem til den dagen vi brøt lag.

Det er mange detaljer jeg ikke kommer til å fortelle her fordi jeg vil ikke rippe opp i gamle sår. Men, den dette gjelder har aldri riktig kommet over det siden tror jeg.

Siden jeg aldri har slått noen i mitt liv, eller utøvd noen annen form for fysisk vold var aldri denne delen en aktuell problematikk, men det kunne fort ha vært det om jeg hadde vært en litt annen type person.

I ettertid har jeg innsett hva det var som utløste dette raseriet. Det var ikke egentlig hva hun gjorde. Det var hvordan jeg lot denne hendelsen få fullstendig kontroll over min måte å tenke på. Jeg innså ikke hvor vanvittig og skrudd det hele var før etterpå.

Etter dette har jeg vært i flere forhold, og jeg lærte leksa fra dette forholdet. Jeg oppdaget også hva som er nøkkelen til å unngå at sjalusien konsumerer et menneske.

I det neste forholdet jeg var i, hadde jeg tatt en beslutning om å ikke gjøre samme feil som i det forrige. Jeg bestemte meg derfor for å ikke basere meg på hva min kjæreste gjorde. Jeg bestemte meg for å stole på kjæresten min basert på en beslutning.

Beslutningen var denne: Jeg stoler på henne fordi jeg ønsker stole på henne. Ikke basert på om hun kan “bevise” for meg at hun er til å stole på. Jeg baserer min tillit på meg selv.

Etter at jeg begynte med denne måten å tenke på, har aldri sjalusi vært et stort problem. Jeg vet ganske enkelt at tilliten jeg har til min partner, ikke er basert på beviser. Den er basert på tro. Den enkle troen på at hun ønsker å være tro til meg. Hun ønsker ikke at det skal bli slutt mellom oss. Hun elsker meg.

Ser du forskjellen i disse måtene å tenke på? Det er ikke opp til partneren din å bevise for deg at han eller hun fortjener din tillit. Denne tilliten gir du til partneren din basert på en beslutning.

Så enkelt er det.

Les gjerne min ansvarsfraskrivelse, sånn at det er klinkende klart at jeg ikke utgir meg for å være hverken psykolog eller terapeut av noe slag. Jeg driver hverken med samlivsterapi eller psykoterapi for den del. Jeg forteller bare om mine egne, personlige erfaringer.

Hva mener du om sjalusi og sjalu partnere? Er dette noe vi bare må leve med, eller kan det kureres tror du?

Bruk kommentarfeltet under og del med dine erfaringer og tanker – enten det gjelder deg selv eller du har en sjalu partner.

Dette med katastrofal tankegang tror jeg er et fenomen som alltid har eksistert. Men, etter at internett ble vanlig i de tusen hjem, har nok fenomenet økt betraktelig. Sosiale medier som Twitter og Facebook gjør nok også sitt til at spredning av armageddon rykter går mye fortere enn i gamle dager, altså for en tre til fire år siden.

Apropos gamle dager. Ryktene gikk om alt mulig rart da også, men de gikk ikke like fort, og de rakk ikke like langt. Forskjellen er nok at den gang varte ryktene lengre. Siden ryktene tok lengre tid å spre, satt de nok mye lengre i folks minne også.

I 2011 gikk det masse rykter om jordas undergang den 21. desember 2012. Basert på disse ryktene ble til og med filmen 2012 laget og gikk sin seiersgang rundt omkring på kinoer. Vi var alle veldig opptatt med å forberede oss på at nå går det nok lukt til hælvete, alt sammen! Jeg var en av de som lot meg fullstendig suge inn i alle konspirasjonsteoriene det året.

Jeg leste og så på filmer på Youtube om alt fra jordas undergang, til alle teoriene om at Obama var antikrist til at han var Hitler. Og, det ga et kjærkomment tema å snakke om når jeg snakket med både familie og venner på telefon og Skype. Vi satt alle og teoretiserte rundt mulige måter å overleve denne undergangen vi alle skulle oppleve.

I dag, den 29.06.2013 sitter jeg her da svært så i live. Jeg er veldig glad for at jeg ikke bestilte flybilletter til Himalaya som jeg snakka om å gjøre. Dette var jo  for å være høyt nok oppe når flodbølgen forårsaket av økt magnetisme skulle drukne verden siden planetene i solsystemet vårt skulle stå i rett bane.

Gud bedre. Det er ikke grenser for hva man lar seg rive med av når man kjeder seg litt for mye.

Jeg skjønte jo hvor urimelig det hele var et par måneder før selve datoen for undergangen vår. Det hjalp å lese en Wikipedia artikkel som forklarte at joda, planetene sto da vitterlig i rett bane i 1997. Det hadde visst ikke hatt noen spesiell virkning på oss.

Tilbake til overskriften.

Hvorfor tror vi alltid at det er like før det smeller? Hvorfor bruker vi så masse tid og energi på ting vi ikke kan påvirke?

Jeg tror dette henger sammen med vårt behov for å ha noe å snakke om, og noe som er utenfor oss selv. For noen har politikk denne funksjonen, mens for andre er det mer spennende å diskutere noe som er større enn oss selv. Vi mennesker liker å spekulere. Denne spekulasjonen gir oss også noe å snakke om som ikke direkte har noe med oss selv å gjøre, så det fungerer som en plattform for diskusjon. Det er jo tross alt begrenset hvor lenge man kan snakke om været eller det vonde kneet, så noe må vi jo ty til.

Det går nok straks til helvete alt sammen skal du se!

Jeg er sikker på at de satt og sa det samme til hverandre på kneipene i middelalderen. De satt og spekulerte rundt meteorer og stjerneskudd og fortalte hverandre om at nå straks går det rett til skogs med oss alle mann.

Jeg tenker vi overlever en stund til. Vi mennesker har en fantastisk evne til å tilpasse oss til de mest håpløse situasjoner og omstendigheter.

Hva tror du er grunnen til at vi tenker på en så katastrofal måte?

Bruk kommentarfeltet under til å si din mening. Og ikke glem å dele posten med dine venner og bekjente, så får dere noe å snakke om.

Hun mente egentlig ikke at hun ville dø, men hun kunne ikke se noen annen vei ut av elendigheten. Så, i stedet for å si hva som foregikk inne i hodet hennes, sa hun bare “jeg vil bare dø”.

Kjenner du deg igjen? Ønsker du å ta livet ditt? Før du går til skrittet å begå selvmord vil jeg at du skal lese ferdig denne posten. Det er nemlig ett og annet du trenger å vite om dette med å dø for egen hånd.

Jeg kommer ikke til å begynne å preke det gode budskap om hvor mye du har å leve for, hvor godt vi Nordmenn har det eller noe annet tullprat. Jeg vil bare en eneste ting med dette innlegget. Jeg vil at du skal tenke over en siste gang om selvmord virkelig er den eneste utveien du har igjen.

Jeg vet at jeg kjenner meg igjen igjen i dette med “jeg vil bare dø” som jeg startet med. Jeg har vært der. Siden du nå sitter og leser om at jeg snakker om dette i fortid, tyder dette på at jeg overlevde.

Mitt selvmordsforsøk skjedde for mange år siden da jeg bodde i Trondheim sammen med min første kone, Margrethe. Jeg var i terapi på St. Olavs Hospital sin avdeling for psykisk helsevern på Brøset. Jeg gikk hver onsdag til det som kalles for Pesso-metoden, som er en form for gruppeterapi og egenutvikling.

Den dag i dag er det vanskelig for meg å innrømme at jeg har forsøkt å ta livet mitt. Tårene renner mens jeg skriver dette, enda det er 20 år siden.

Dette skjedde.

Jeg dro på kino sammen med en kamerat og så filmen “A long kiss goodnight” med Samuel L. Jacksom og Geena Davis i hovedrollene. Filmen var flott, og vi skiltes med et smil. Jeg var i det hele tatt i godt humør etter å ha hatt en fantastisk kino opplevelse.

Jeg satte meg i bilen for å kjøre den 12 km. lange turen tilbake til Vikhammeråsen hvor vi bodde. Mens jeg satt der og kjørte i mørket, kom det plutselig og helt uten noe form for forvarsel en brennende følelse av håpløshet. Dette skjedde på vinteren husker jeg. Det var glatt på veiene. Jeg tråkka gassen i bånn på Golfen vel vitende at jeg straks kom til å kjøre inn i en tunnel. Jeg visste fra jeg kjørte i motsatt retning at det var svært isete ved inngangen til tunnelen. Jeg satsa på at farta og isen ville gjøre “resten”. Jeg tenkte ikke noe mer. Bare at tunnelen vil gjøre resten.

Bilen glapp ikke. På tross av at jeg var oppe i 200 km. i timen da jeg kjørte inn i tunnelen.

Noen sekunder seinere var jeg gjennom den forholdsvis korte tunnelen, og kom ut på andre siden. Jeg bråstoppet på første bussholdeplass som var rett bak, og brøt sammen i ukontrollert skjelving og gråt uten stopp. Lenge.

Til slutt maktet jeg å gjenvinne kontroll og kjørte hjem til Margrethe og barna våre i huset vårt. Jeg vekket henne, og fortalte hva som hadde skjedd. Hun ringte så til Brøset og jeg fikk time dagen etter for å snakke om det hele.

Det var min historie. Psykologene i gruppa var forøvrig helt rystet da jeg fortalte i neste gruppesamling at jeg akkurat hadde forsøkt å begå selvmord. De var overhodet ikke klar over at jeg hadde vært suicidal, siden jeg ikke hadde vist noe tegn som tydet på at jeg var en selvmordkandidat.

Nå skal jeg snakke til deg igjen. Om deg.

Du er klar over at å ta livet ditt er endelig? Ja, jeg veit det hørtes nifst ut hva jeg akkurat sa, men du trenger å lese det. Deretter trenger du å si det. Du trenger å høre deg selv si det.

Lukk øynene dine et lite øyeblikk. Si til deg selv høyt. Om jeg tar livet mitt nå, er det endelig.

Si det: Å dø er endelig. Det går ikke over.

Tar jeg livet mitt nå, er det slutt.

Om du nå har sagt høyt til deg selv det jeg skrev over – og du fortsatt ønsker å dø, vet jeg at du kommer til å klare å ta livet ditt. Det vet du også.

Men, før du fortsetter til din slutt, er det et par ting du skal være klar over.

Som i historien min over, er det en god mulighet for at det du føler er en impuls, og ikke en endelig følelse. Du ønsker kanskje ikke egentlig å dø, men ser heller ingen utvei ut av uføret du befinner deg i.

Tenk over følgende:

Er det helt, helt sikkert at du har prøvd alle andre muligheter?
Om ensomhet er grunnlaget for ditt ønske om å dø, kan dette faktisk løses. Selv om det ikke finnes et menneske i nærheten. Få deg en katt eller to. Eller en hund. Eller bli venn med en potteplante for den del. Ring til en av hjelpetelefonene og hør hvilke råd de kan gi. Begynn i terapi som jeg gjorde. Alt annet enn den endelige slutten har et håp i seg. Om så bare et bittelite håp.

Ikke gi opp!

Bruk kommentarfeltet under om du vil dele din historie. Husk å del innlegget på Facebook og Twitter. Det kan hende noen du kjenner akkurat nå sitter og forbereder seg på den endelige løsningen på sine problemer.