Sosiale medier ruinerer livene våre

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on pinterest

Jeg har skrevet litt om dette med sosiale medier på bloggen tidligere med noen velmente råd og tips, men jeg må bare innrømme det: jeg skjønner meg ikke noe videre på dette med Facebook, Twitter, LinkedIn eller Instagram.

Jeg har ingen problemer med å bruke mediene sånn rent teknisk eller praktisk, det er mer at jeg har et problem med hva de gjør med meg.



Tjenestene over er forøvrig de sosiale kanalene jeg er sånn passelig aktiv for tiden. Jeg skriver «sånn passelig» fordi jeg aldri riktig har skjønt hva greia er med alle de sosiale mediene sånn utenom markedsføringsmessig.

Jeg har en voksende vegring mot sosiale medier kjenner jeg. Jeg opplever det hele som en form for kvasi-kommunikasjon. Det er kommunikasjon i og for seg, men det er det allikevel ikke helt å snakke sammen. Det blir en slags personlig men allikevel upersonlig måte å forholde seg til verden rundt oss på.



Sosiale medier gjør oss til umennesker.

Mine observasjoner som bruker av de sosiale mediene så langt

Bruk av sosiale medier gjør oss mindre sosiale i realiteten. I stedet for å ringe og si hei eller stikke innom til venner og bekjente, så trykker vi bare på en lik-knapp. Så, i stedet for å ta den telefonen til en kompis, som jo er en faktisk, reell sosial interaksjon i form av en samtale hvor du hører en stemme, så nøyer jeg meg med å klikke på en knapp. Spør du meg, så har ikke dette noe med å være sosial å gjøre.



Ved å trykke lik på bildet lagt ut av en bekjent, så får jeg aldri vite om denne bekjente er lei seg for noe eller hva som er ståa. Jeg bare trykker på en knapp, men kan ellers la være å forholde meg til mennesket bak. Jeg kan altså helt fint la være å forholde meg til denne personen – sånn egentlig.

Jeg ser mange andre eksempler på hvordan sosiale medier ruinerer det menneskelige i mine observasjoner av barna mine. De er alle voksne, men vokste opp med sosiale medier. De kan helt fint «snakke» med venner en hel dag uten å så mye som åpne munnen en eneste gang. Og nå snakker vi om folk som har bodd i en radius på noen få hundre meter.

Jeg kan ikke si annet enn at disse tjenestene gjør oss mer ensomme og mindre knytta sammen.

På den annen side, en kamerat vegra seg lenge mot å få seg en Facebook konto, men han innså til slutt at han gikk fullstendig glipp av alle gøye hendelser blant sine venner da han lenge etter en fest hørte om denne festen han ikke var på.

Han ble ikke invitert, fordi alt ble arrangert som en Event på Facebook. Og der var jo ikke han. Så, han endte opp med å få seg en Facebook konto til slutt allikevel. Og dette til tross for at han ikke ønsket å ha en konto der. Det gjør han fremdeles ikke, men han er tvunget.

Det har altså blitt sånn at om du ikke er aktiv i sosiale medier, så er din eneste mulige skjebne å være en ensom eremitt. Trist, men leit som de sier.

For min egen del ser jeg på dette med sosiale kanaler som akkurat det – kanaler. Jeg tenker altså på disse mediene som markedsføringskanaler mer enn som plasser for den gode samtalen. Jeg kan ikke noe for det, det bare er sånn i hodet mitt.

Jobbmessig er sosiale medier helt knall. Sosiale medier er en knallbra måte å bygge opp en tilhengerskare som liker å lese om hva du har å si som fagperson.

Det er på det private planet jeg har problemer med å akseptere premissene for det hele.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Fortell i så fall om det i kommentarfeltet under.

Share on facebook
Share on google
Share on twitter
Share on linkedin

Der ja!

en kjapp liten Deling sånn på tampen?

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on pinterest