VM i meningsløst pjatt. Kvalifiseringen er i gang.

VM i meningsløst pjatt handler om akkurat dette med å bruke masse ord og vendinger på å si så lite som mulig. Are Kalvø kvalifiserer seg godt her syns jeg. Om jeg ikke tar helt feil, lever han faktisk fett av å snakke om ingen ting. Eller jo, det er jo et poeng eller to i hvert av kåseriene hans, men gud han er god på å få tekstene sine til å bli lange. Uten å ha sagt stort. Det hender til og med at man trekker på smilebåndet en gang eller to i løpet av hans uendelige kåserier. Are Kalvø altså.

Det gjør i grunn jeg også. Syns jeg. Snakke om ingen ting altså. Det er akkurat dette jeg driver med i denne posten.

Jeg heter forresten også noe med Are. Jeg bærer jo det ikke alt for kjente navnet Bjørn Are.

Ja. Jeg har sjekka. Det finnes bare noen få som heter Bjørn Are. Og i hvertfall med Sostad bak.



Faktisk bare en. Meg.

Så, jeg legger herved inn mitt kandidatur til å delta i neste pjatte-VM som går av stabelen en eller annen gang inn i den lyse, eller kanskje ikke så lyse heller – men ikke desto mindre, skal vi si, fremtiden.



Vi trenger vel egentlig noen regler for vårt lille pjatte VM? Eller skal vi si at alt er lov? Hensikten med det hele er jo å få deg til å sovne av kjedsomhet. Men, ikke sovne helt heller. Du må trekke på smilebåndet litt nå og da.

I denne utrolig meningsløse artikkelen akter jeg å bruke en masse intrikate vendinger og male et bilde for deg, som viser seg å være fullstendig uten reelt innhold. Men dette oppdager du ikke før du har lidd deg gjennom en hel masse ord. Og, det er viktig å svinge innom så mange digresjoner og rariteter som mulig underveis. Bare for å male bildet enda litt mer.

Apropos digresjoner.

Vet du egentlig hva en digresjon er? Ikke? Da skal jeg fortelle deg om det.

En digresjon er å fortelle en sidehistorie. Tror jeg da. men, det trenger vel ikke nødvendigvis bety sidehistorie. Jeg vet jo ikke alt for mye om det her. Det er jo meningsløst pjatt som var overskriften på dette ultra interessante innlegget, kom jeg akkurat på.

Tog du’an?

Nei. Det gjorde vel egentlig ikke jeg heller.

Skal man skrive om ingen ting ved hjelp av flest mulig finurlige måter å uttrykke seg på, er det viktig å ikke bare sitte og gjenta de samme setningene. Sånn at man skaper illusjonen om å ha fremdrift i historien, uten å egentlig ha sagt noe. Det er sånn man forteller en hel masse ingen ting.

Dermed har man unngått mulige fremtidige søksmål rundt spørsmålet om kan har fornærmet noen. Injuriesøksmål skal man ikke kimse av. De kan fort bli dyre. Og flaue. Derfor er det best å ikke si noe konkret. Selv ikke om Are Kalvø.

Det er viktig å få inn noen avsnitt i den ellers akk, så meningsløse teksten. Ellers kan det jo ikke sies å være pjatt.

Jeg husker en gang når jeg gikk på Sandvik Folkehøyskole utenfor Mosjøen. For mange kilo siden. Den gang var det viktig for meg å oppfattes som merkelig og rar. Jeg tenkte på dette med å være en raring som noe litt nærmest stilig. Jeg var jo bare 16, så hva kan man forvente?

Uansett. Jeg og romkameraten min Fred hadde det gående i ukesvis med å fortelle alle som ville høre, og de andre som var der – om den gangen vi måtte ut og hente vann. Vi klarte å holde på i lange tider med denne vannhistorien. Den hadde ingen mening forøvrig. Ikke noe godt poeng til slutt. Bare at vi hentet dette vannet. Fra utsiden.

Fred kom forresten frem til at han fant det for vanskelig å være kamerat med meg etter et par år. Det kan vel komme av at jeg faktisk var veldig vanskelig å ha med å gjøre. Nå, i 2013 er jeg mye, ikke så veldig mye mindre vanskelig. Men, det er i 2013. Det er nå det.

Skal vi se. Dreiv ikke jeg og snakka om noe med ett verdensmesterskap? Jeg mener da å erindre at jeg gjorde det?

Ja, det var pjatt jeg var opptatt av. Jeg driver jo og kvalifiserer til verdensmesterskapet i meningsløst pjatt. Jeg er spent på om noen kommer til å arrangere et slikt mesterskap? Etter å ha lest min utrolig inspirerende post om akkurat dette mesterskapet.

Jeg har nemlig lært at man skal holde seg til poenget. Eller rettere sagt, skal man i følge Are Kalvø stikke innom poenget igjen en gang i blant. Så lytteren eller leseren ikke skal oppdage at man bare har bedrevet med å fylle på fyllmasse. Fyllmasse i tennene nærmest. Nei. Det hadde ingen ting med saken å gjøre. Tenner? Fyllmasse i tennene? Det er jo meningsløst å snakke om tannstell i en post om meningsløse ting.

817 ord.

Om ingen ting.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.